onsdag 28. januar 2009

Venneløse Måuni - dag 3-4

Det er en vakker dag i Trysils snødekte landskap, og sparkføret er flott.

Mone, Pernille og jeg sparker oppover mot hytta til familien min, mens vi mimrer om gamle.. hendelser. Vi skriker, ler og løper om kapp oppover. Da Mone og Pernille dramatiserte, veldig voldsomt, helgas hendelser, tar jeg sats og dytter Mone ut i snøkanten. Dette er jo kjempegøy for oss andre, for nå ligger Mone i en (vel)kjent positur. Vi løper hysteriske vekk fra Mone, som sitter igjen alene. Venneløse Mone.

Dagen etter skulle klassa vår på Peppes, men Mone måtte hjemom med tinga sine først. Perla og jeg gadd ikke å være med, så vi begynner å gå oppover før Pernille kommer med en genial idé; "HANNA! Skal vi ikke løpe hjem til Mone og skremme ho før ho kommer hjem? Jajajajaja?" Så det gjør vi. Vi løper og løper og svetter og ler, mens vi innbiller oss at Mone ikke aner hva vi holder på med. Med tunge sekker, bager og vesker dytter vi sparken opp og ned og helt frem - helt til Mones hybel. Sparken gjemmes, og vi låser oss inn.
Vel inne hører vi en dusj som står på, og vi kaster tinga våre inn på Måunis rom. Gjemmer oss under et sebrateppe, og venter. Venter. Venter venter venter. FøRRE Dusjen skrus av, og vi hører tramping på trappen utenfor inngangen. Døra låses opp, og Mone lister seg inn. Vi som trodde at ho ikke hadde noen anelse om at vi var der, hadde sett oss hele veien, og sjekker derfor kottet for ubudne gjester. Ingen der. Deretter hører ho at det er noen på badet, så ho banker på døra, og utbryter; "Jaadajada, jeg veit at døkk er der! Kjempemorsomt! Kom ut!" Hehe. Det var kjempemorsomt..

0 spyttkjertler: