Lille Pernille Fille

I morgen har jeg engelsktentamen, og bør helst lese til den. Og det gjør jeg - i hvert fall later jeg som! Kaizers surrer og går mens den feite bunken min med ark akkurat er nysortert og ligger pent og uåpnet ved siden av meg. Plutselig fikk jeg en innbitt følelse av at jeg må blogge, så jeg spurte Pernille hva jeg skulle skrive om (selv har ideene mine tatt kvelden..).
Hennes forslag var noe så utrolig nydelig og fabelaktig som; Pernille! Søte lille Perla, med gullhår til alle kanter. Et smil som sprer seg fra øre til øre, og to lyseblå øyne som stråler ut energi og dårlig humor.
Nei, huff, det her ble for kjedelig. Jeg skal fortelle om den virkelige Pernille jeg, den som gjemmer seg bak trollhåret! Hun er nemlig ganske så.. annerledes. Nå skal dere få høre et eventyr om hvordan hun ble slik.

Det var en gang, i et hus langt, langt oppe i skogen det skjedde. Sammen med et esel og den lille geita Idar bodde veslejenta Pernille Fille like ved Bjønnåsen. De tre var stadig ute på nye eventyr, som alle andre småbarn var på den tiden. Lille Fille fikk ikke gå ut på eventyr alene, til det var hun for liten. Beina hennes var ikke lenger enn en favn, og armene sluttet like under hoftene. En dag fant hun ut at Idar var forsvunnet! Hun kastet seg over ryggen på eselet, og red raskt ut i den mørke, skumle skogen.
Hun red langt om lenge, og lengre enn langt, helt til solen forsvant ned bak åsen. Da hørte hun en lyd bak seg..
- Kunne du være så snill og hjelpe en stakkars liten ..

Nå begynte jeg å tenke. Hvor prøver jeg å komme med det her? For å få fram hvor rar Pernille er, må jeg skrive for.. resten av livet. Og jeg har bedre ting å gjøre. Som å øve til engelsktentamen, og bla raskt gjennom rasismeboka Stine Jeppesen kopierte til oss. Raskt. Jeg ble hvertfall kvitt bloggtrangen min!