Venneløse Mone - dag SEKS

Fiksa på facebookprofilen hennes, vi. Hehehehe - dumme Mone som gir oss passordet i hytt og pine..
Så, hvis dere vil være venn med ho på fjesern, må dere nesten søke på Jeg R. Naken.

(Mone, vi gjør det kun fordi vi forguder deg! Åh, du skulle bare visst hva vi tenker på når vi ser deg.. grr...)

"Jeg heter Alexander Oliver Sørlie Gundersen treogethalvt". Søte, lille hyperungen. Eller.. han er hyper hvertfall.

Var hos Mone i stad, så banantrioen tok en liten øvings til UKM. Måtte få til en akkord i løpet av sangen, så Pernille spør om vi ikke kan prøve en oktav i stedet for de sure greiene vi holder på med fra før. Vi klarer dessverre ikke å synge over tre oktaver, så jeg foreslår å prøve med terser i stedet. Mone er kjempemusikalsk, og utbryter; "Ja, enig Hanna, det meste her krasjer da!"

Venneløse Mone - dag 5

Nytt kallenavn på Mone! MåuniPONY. Grr.

Venneløse Måuni - dag 3-4

Det er en vakker dag i Trysils snødekte landskap, og sparkføret er flott.

Mone, Pernille og jeg sparker oppover mot hytta til familien min, mens vi mimrer om gamle.. hendelser. Vi skriker, ler og løper om kapp oppover. Da Mone og Pernille dramatiserte, veldig voldsomt, helgas hendelser, tar jeg sats og dytter Mone ut i snøkanten. Dette er jo kjempegøy for oss andre, for nå ligger Mone i en (vel)kjent positur. Vi løper hysteriske vekk fra Mone, som sitter igjen alene. Venneløse Mone.

Dagen etter skulle klassa vår på Peppes, men Mone måtte hjemom med tinga sine først. Perla og jeg gadd ikke å være med, så vi begynner å gå oppover før Pernille kommer med en genial idé; "HANNA! Skal vi ikke løpe hjem til Mone og skremme ho før ho kommer hjem? Jajajajaja?" Så det gjør vi. Vi løper og løper og svetter og ler, mens vi innbiller oss at Mone ikke aner hva vi holder på med. Med tunge sekker, bager og vesker dytter vi sparken opp og ned og helt frem - helt til Mones hybel. Sparken gjemmes, og vi låser oss inn.
Vel inne hører vi en dusj som står på, og vi kaster tinga våre inn på Måunis rom. Gjemmer oss under et sebrateppe, og venter. Venter. Venter venter venter. FøRRE Dusjen skrus av, og vi hører tramping på trappen utenfor inngangen. Døra låses opp, og Mone lister seg inn. Vi som trodde at ho ikke hadde noen anelse om at vi var der, hadde sett oss hele veien, og sjekker derfor kottet for ubudne gjester. Ingen der. Deretter hører ho at det er noen på badet, så ho banker på døra, og utbryter; "Jaadajada, jeg veit at døkk er der! Kjempemorsomt! Kom ut!" Hehe. Det var kjempemorsomt..

Venneløse Mone - dag 2; Mones venn

I dag hadde vi gym, innebandy. Da trenger vi en sånn vegg som markerer bana, en som er laget av ganske mange deler. Harde, hvite deler av plast.

"Lag 3 og lag 4, nå skal dere spille igjen!" Pernille skulle altså spille. Elegant skulle ho slenge de lange beina sine (som ho selvfølgelig har under full kontroll) over denne veggen for å vise hvor utrolig flink ho er i innebandy. Det fikk ho aldri sjansen til...
kræsj, sa det. Pernille ble innbytter.

(nytt mobbeoffer. Mone og Pernille, I got my eyes on yooooou. Flotte gymantrekk forresten)

Banana banana

Banankostyme 1 er ferdig. Banakostyme 2 er greit nok. Banankostyme 3 er dritstygt, ødelagt og Mone sitt.

Mone har time, så Pernille må overta idiotien hennes så lenge. Og for at dere skal skjønne humoren vår litt bedre, så ser kostymene ut som pikker.
"Åh, Hanna, vi går inn på toalettet og klipper til bananene!"
"Den går jo nedover, så den er jo ikke særlig happy da"

Venneløse Mone - dag 1

Venneløse Mone kommer bort til meg (lite pinlig da), setter seg ned og forteller om at ho vil ha med Pernille på Rena. "Er ingen andre der tror jeg, så hvis du kan, vil du være med?"
- pause -
"Hannaaa, hvordan får man seg venner?"



Norsk: Astrid (en lærerdame her) skriver på tavla alt vi skal gjøre i timen i dag, før ho sier; "Han Kjetil er fraværende". Hihihii.
Såå, vi tenkte å jobbe litt med banankostymet til venneløse Mone. På vei til klasserommet hennes går ho inn i et skap, som vi da låser igjen - før vi løper hysteriske gjennom kantina. Vi finner en fin stor sølvting å gjemme oss bak, før en rasende Mone, som akkurat har kommet ut av skapet, kommer trampende inn i rommet med knyttede never. FNIS!

Mamma og Odd M. sitter i stua, og jeg på rommet mitt med åpen dør. Vært stille kjempelenge.
"HANNAAA, strikker du?" hehehehehee. Flink til sånt, jeg.

Bønder i byen

Klokka var 9 på lørdagsmorran, og Mone og jeg satt på bussen til Åslåu. Når vi kom fram låste vi inn bagene våre på Oslo S., før vi gikk for å møte Thea. Stakkaren ble dratt rundt i alle bruktbutikkene rundt Grünerløkka og diverse saker og ting i Karl Johan, før Mone tok oss med på sushi. Eh, mm.. Falt skikkelig i smak, rå, glatt laks som fester seg i alle kriker og kroker i munnen før den glir saakte ned i halsen. Jammi!
Vi skulle på Stonegards avskjedskonsert klokka 7, så ved 6-tida gikk vi inn på h&m, i den tro at vi hadde good tid. Halv sju fant vi ut at det hadde vi slettes ikke, så vi løp inn på Oslo S, trykka inn den fine koden vi hadde fått tidligere på dagen og fikk beskjed om at nåå kunne vi åpne skapet vårt. Det kunne vi ikke. Der stod knappen og blinka så fint, mens Mone og jeg ble mer og mer stressa. Da fant vi ut at vi måtte finne noen vakter, så jeg løp hysterisk rundt før jeg fant en 7-11. Forklarte dem hva som hadde skjedd og hinta om at jeg hadde litt dårlig tid, for det hadde i hvert fall ikke de! Uansett, de fikk ringt en vekter som hadde eeenda bedre tid og ganske mange omveier å gå, men som heldigvis klarte å åpne skapet. Hele låsemekanismen datt ut, faktisk.
Deretter løp vi for harde livet opp til Sub Scene som vi ikke ante hvor var, for klokka var 7. Plutselig så vi et biittelite skilt inni en inngang hvor det sto "Sub", så svette, andpustne og letta gikk vi inn. Endelig framme ved billettluka fant vi ut at vi hadde fått feil billetter, juhu, så vi måtte kjøpe nye... Ganske deilig å få lagt fra seg tinga i garderoben og komme seg opp i andreetasjen, der vi fant ut at konserten ikke begynte før 8. Hurra.

Under selve konserten hendte det også saker og ting. Vi hadde helt greie plasser, så scena fint og hadde hyggelige folk rundt oss. Først. Såå, under den andre sangen eller noe, kom det tre-fire langhåra, egoistiske og ganske så breiale gutter brøytende gjennom mengden. Første ganga klarte vi å dytte de tilbake, men så prøvde de en gang til - og da klarte de å presse seg gjennom. Alle foran oss ble dytta ut til sidene og most opp på et sånt platå, så noen gikk. Jeg ble stående med ei hyggelig jente som jeg tror var like irritert som meg, spesielt da de langhåra kara bestemte seg for å headbange. Skikkelig headbange. Hver gang de bøyde seg bakover måtte vi gjøre det samme, for jeg hadde ikke såå lyst til å smake på shampooen deres. I tillegg løfta de opp armene (kjempefint, guttesvette og flass, grr) og laga en massiv vegg foran oss. Meen, de fikk ikke lov til å ødelegge konserten for meg, så jeg bar eholdt knyttneven min bak ryggen til en av dem, og hver gang han bøyde seg bakover slo han seg. Oog vips! så var det ordna.

Etter konserten satt vi og venta på ei Kristine, ho skulle bytte billettene våre. De gærne, altså. Vi satte oss ned på en sofa ved siden av ei ganske kul dame (egentlig fordi det var det eneste sofaen da), som så at jeg hadde en Stonegard-plakat. Ho tilbød seg å gå og få den signert, også så Mone at det var Animal Alpha-dama! :D Jeg oppførte meg så klart kjempeteit da jeg fant ut det, men hei, det er ikke hver dag man snakker med ho!

Vi ble henta etterhvert, og kom oss hjem til tanta til Måuni. Så på slutten av Forrest Gump, og jeg fortalte om verdens verste film før vi sovna. Flott timing. Uansett, ved 4-5-tida våkna vi av at Mone frøs no innigampeen, så jeg surra meg rundt ho. Sovna litt, før jeg frøs like mye. Da tok vi på oss ullklær :)
Våkna faktisk enda en gang, av meg. Jeg gren, og sa "Åh, Mone, jeg har så vondt i hjee-heh-hjertet!" Så jadda.

Takk for turen, Moneponekone! :D
(Jo! En ting til; jeg ødela en do til i dag. Jippi. Jeg sverger herved å aldri mer være voldelig ovenfor andres doer.)

Freedom :D

Nå har jeg hatt en fysikkprøve som var mye lettere enn jeg hadde trodd, også har jeg ikke gjort mer. Snakka med Kjetil, og sida vi har fri i to-tre timer før den ene timen norsk vi har i dag, slipper vi :D Vi skulle bare jobbe med leksene våre, så vi sa at deeet kunne vi jo gjøre nå. Nå har blitt brukt til å sende stygge tegninger på msn til Måuni, sååeh. Jeg syns ikke Erasmus Montanus var så voldelig lell. Også er jeg såå glad jeg ikke har tysk! :D

Så. Mone, KOM HIT! Banana banana venter!

Bittelille julaften

I dag har jeg vært på hytta med pappa og dem - for det meste. Var egentlig i fjellet først, men fyanvøli driittvær, så jeg tok bare noen bilder av Mikkel og Andrea som prøvde seg på brett, før jeg gikk inn igjen. Det var forsåvidt også kjedelig, for Lene Marie skulle så absolutt se på One Tree Hill på snøskjerm, så jeg spilte nintendo. Mario. Det var myye gøyere.
Etter god middag gikk alle sammen ut. Sida det er skikkelig puddersnø ute nå, så var det kjempegøy å base - men pappa er så mye sterkere enn meg.. Når vi var inne igjen så fikk vi varm kakao - eller konjakk - uansett ble alle varme igjen (noenlunde hvertfall, kakaoen var ikke såå varm).
Nå er jeg hjemme og skal soove, for jeg så trøtt som en flisespikker. Vet ikke om de pleier å være trøtte, men det bør de - for duogDU for en kjedelig jobb det må være -_-
Og forresten, håper jeg får en hytte på flaxloddkalenderen min i mårra! Mangler bare en, og det er førsteprisen! JUHU!

Pappas raseben. Skjønner ikke hvorfor sånt skal være arvelig..

opp-ned og litt til siden

I dag har Pernille og jeg redigert den nyeste filmen vår! Movie Maker og Paint, ILU!

Den suger møkk :) Gled dere folkens!

Glædelig jul og godt tub'år!

Jeg var i Danmark med Perlus i helga! Vi dro på fredag, og etter 5 timer i bil kom vi eeendelig fram til Larvik. Båtturen var morsom; på doen var det verdens morsomte tørkemaskin! Det stod "feel the power" på den, og det passa veldig bra... Den var så kraftig at huden vår dirra, og derfor var det kjempegøy å plassere huet sitt under den og ta bilder :)
Når vi kom fram litt over 9 på kvelden, møtte vi på Mikkel utafor en restaurant der. Han hadde på seg en blå nisselue med blinkende dusk, og på den stod det "glædelig jul og godt tub'år". Juleølet ble nemlig sluppet i dag, og det var fullt liv inne på Lilleheden. Vi fikk oss mat, og gikk deretter hjem til pappa og dem for å.. tja.. for å. Det var fint.
Dagen etter gikk alle sammen en bitte liten tur på stranda for å vise Pernille kvisleis det så ut der, før vi så på filmer og spilte et skikkelig morsomt TV-spill (riktignok bare jeg som syntes det da)! Det het Eye-Toy eller noe, og filma deg mens du gjorde ditten og dutten og tja. Jeg dirigerte. Man kunne også leke atletisk, og siden vi er så spreke måtte vi jo prøve, og jeg slo Perlus ned i støvlene! BURN!
..og etterpå spiste vi middag, før vi lurte på om vi skulle bowle! Vi bowla. Jeg het "Jeg taper", noe som stemte kjempebra - til og med Mikkel slo meg... Han er 8 -_-
Ogsåå var det søndag, kaizersdag! Kjempekonsert, og det var ekstra morsomt med alle danskene som prøvde å synge norsk; mange nye, fine ord der gitt!
Mandag skulle vi hjem, men båten ble utsatt. 6 meter høye bølger var nesten nok til å innstille hele avgangen, men den gang ei, dessverre.. Blam. ..sjøsjuke og fine kom vi da hele fram :)

FERIEE

Ferie! Hurra! Nuh har jeg tenkt å fortelle om ferien min, så len dere tilbake og ..nyt!

På fredagen og lørdagen skulle jeg egentlig på HOKK, noe jeg ikke hadde tid til allikevel, på grunn av diverse teite innleveringer, OG en laangt fra teit tur jeg skulle på på søndag! Egyptens lande stod for tur, og etter fem og en halv time i fly, kjente vi den deilige, 35-graders luften slå i mot oss. Hotellet viste seg også å være ganske fint, så ganske så glade og slitne tok vi kvelden.
Utover i uka rakk vi ganske mye rart; mandag var det vel mest soling og snorkling, i tillegg til et sånt informasjonsmøte. Snorkling var helt sjukt fint der, var sånn som man ser på film! Masse fine fisker og rosa korallrev! Heldigvis hadde jeg anskaffa meg et sånt flott engangs-undervannskamera, så nå er jeg spent på hvordan de bildene er..

Uansett, på torsdag dro vi på en sånn "beduin-kamel-tur", og det var gøy. Red på kameler i ørkenen, hvertfall et lite stykke, og de sjangler! Deretter kom vi til en beduinleir, riktignok satt opp for turister, men det var jo fint nok! Så solnedgangen over fjella, og fikk masse beduinte. Og vannpipe.

Dagen etter dykka jeg, og det var gøy. Samma dagen gikk vi opp på Mosesfjellet, eller Sinaifjellet, noe som var ganske slitsomt. På flere måter;
Klokka 9 ble vi henta på hotellet, og i en time kjørte vi bare rundt i Sharm el Sheikh, før sjåføren tok en u-sving (bokstavelig talt, det finnes ikke vanlige kryss der) og kjørte inn i ørkenen. 2 og 1/2 time og ganske så mange mil senere (som bussjåføren så fint håndterte med en gjennomsnittsfart på over 100 km/t. Det var forresten helt vanlig i landet, en fire-felts vei med u-svinger resulterte jo i tre taxier i bredden), kom vi fram til St. Katharinaklosteret. Litt før to begynte vi å gå oppover, og tre timer og minst 100 "want camel? Goood camel"-forespørsler senere rakk vi å se soloppgangen over fjellkjeden. Det var kjempefint. Ogsåå gikk vi ned igjen.

Resten av uka så tok jeg første delen på dykkerlappen, og så mange kjempekule fisker! Nemo, ballongfisken som blåste seg opp, og massevis av butterfly-fisker. Også så vi en grå skummel fisk, lionfish, som visstnok er en av verdens giftigste fisker.. Det som egentlig var skummelt med den, var at dagen etter, så snorkla jeg like inne ved land, og der så jeg en rosa, stripete piggefisk en halv meter unna meg. Jeg hadde jo ikke med noe kamera eller noe nå, så klart, men det var også en sånn fisk :o Ooo.



Får ikke lagt ut så mange bilder enda, Perla har nemlig kamerakabelen min :) Har fått noen av bilder av Lea fra dykkegreiene da!

Jeg maler! Jeg blir så dyp!
Det ser bare ut som en haug med farger oppå hverandre, men det er det ikke. Enten er det en planet som gir et bilde på at vi ikke klarer å se lenger enn til vår egen nesetipp, eller så er det om fordommer og mobbing.

Da er det bare det at jeg brukte et annet ark som palett, og det er egentlig litt kult det også. Søren.

..fortsettelse følger ikke.

En særdeles mørk og dyster historie, del 1.

For ikke så lenge siden, langt inne i en særdeles mørk og dyster skog, bodde en enslig, middelaldrende mann i en liten trehytte, gjemt bak alle de særdeles mørke og dystre trærne.
Her hadde han bodd siden han var en særdeles liten, mørk og dyster gutt, som allerede i en alder av 3 tok livet av et organisk vesen - et særdeles mørkt og dystert ekorn. Deretter ballet det på seg, og han drepte særdeles mange mørke og dystre vesener, som han selv sa: umenneskelige skapninger. Hans første menneskelige ofre var hans egen familie - hans særdeles mørke og dystre lillebror fikk oppleve det ultimate drapsforsøk, før han på en særdeles mørk og dyster måte døde. Foreldrene hans, de som hadde oppdratt verdens mest mørke og dystre barn, var særdeles redde for selv å miste livet i en særdeles mørk og dyster natt. Derfor tok de det særdeles mørke og dystre barnet og plasserte det i denne isolerte hytten bak alle de særdeles mørke og dystre trærne.
Den særdeles mørke og dystre gutten vokste opp og ble en særdeles enslig og middelaldrende mann, med kun én eneste tanke i sitt særdeles mørke og dystre hjerte. Å drepe sine særdeles ufyselige foreldre, som plasserte ham i denne særdeles mørke og dystre skogen. Derfor..

fortsettelse følger.

svadasvada. skryt!

Først og fremst - jeg vet det er lenge siden jeg har blogget nå. Det har jo vært sommerferie, og den har gått med til mye mer morsomme og sosiale ting enn det å sitte på min personlige avhengighetsskapende maskin. Nå derimot, som været ikke lenger er på min side, er det heelt lovlig å sove til halv fem om ettermiddagen, spise middag til frokost, sitte og nerde på fjesboka, for så å ta litt nattmat innen søvnen igjen innhenter meg. Eller, det var vel bare sånn dagen min var i går - noe som, som sagt, er helt lovlig - jeg kom nemlig hjem fra Vinjerock på søndag!
Og vinje, det er det jeg hadde tenkt å fortelle om.

Maria, Ane og jeg kom fram til Tyin etter en lang og strabasiøs ferd fra Trysils skoger, som inkluderte både svømming i livsfarlige stryk like utenfor Dokka og en gps som ville at vi skulle kjøre rett utenfor et par fjellvegger. Heldigvis stoler vi ikke blindt på teknologien, så vi kom oss helskinnet fram.
Etter oppsetting av telt, som begge to var dekket av en gedigen presenning, var det jobbtid. For noen av oss hvertfall, Ane hadde kvelden for seg selv.. i tillegg til ølen, selvfølgelig.

Dagen etter, som jeg egentlig tenkte å fortelle om helt fra begynnelsen, men jeg er så flin ktil å snakke meg bort at det fikk jeg ikke tid til før nå, var KAIZERSDAG! En to-timers konsert med favorittbandet var utrolig, vi stod fremst, og resultatet av det var en hes stemme, blåmerker både her og der, og mye smalere skuldre. Etter selve konserten, skulle vi på nach i Pirate Camp, noe som var totalt dødt. Derfor bestemte vi oss for å "tilfeldigvis" gå forbi backstageområdet, hvor vi smiska litt med vakten. Og vips! så stod Øivind og Helge Kaizers en halvmeter unna oss! I hele 40 minutter stod vi der og snakka svada med to av Norges kuleste menn, om alt fra støvler til skjegg og musikk. Resten av kvelden svevde vi altså på skyene, helt til neste dag. Da begynte det å regne, så vi beveget oss sakte, men sikkert, ned på jorden igjen. Så nå står vi her med begge beina plantet på jorden, med ei våt helg på Eidsbugarden friskt i minnet. Ja, vi elsker!

Du skal ikkje sova bort sumarnatta

Mine sumarnetter går med til tenking. Det er så lyst ute, så tar tid før jeg sovner.
Den tenkingen jeg foretar meg er noe spesiell, i og med at det er jeg som tenker den. I dag har jeg tenkt på sandkorn.
De er jo alle sammen veldig like, noe som er litt unaturlig i denne verden. Ikke engang snøfnugg er makne, så hvordan kan da sandkorn ligne slik? Min konklusjon er at det ikke finnes noe som heter sand, og at alle sandkorn er romvesener. Det ville jo forklart en hel del;
Alle vet jo at et romvesen kan skifte form, figur og farge slik det vil, og da blir de jo like. Den tingesten de besitter som klarer å gjøre noe så utrolig, er nemlig begrenset - den gjør alle de som vil være Mikke Mus til - nettopp - Mikke Mus, og ikke for eksempel Langbein. Så hvis alle romvesen i hele universet vil være sandkorn, blir de like. Riktignok er noen helt sikkert litt tjukkere enn andre, derfor de forskjellige størrelsen.
Det forklarer også hvorfor satelitter og lignende ikke klarer å se noen levende vesener på andre planeter, som Mars, de er jo forkledd som sandkorn på vår egen, blå planet. Hvis det da ikke er deres hverdagslige klesdrakt, da.

Lille Pernille Fille

I morgen har jeg engelsktentamen, og bør helst lese til den. Og det gjør jeg - i hvert fall later jeg som! Kaizers surrer og går mens den feite bunken min med ark akkurat er nysortert og ligger pent og uåpnet ved siden av meg. Plutselig fikk jeg en innbitt følelse av at jeg må blogge, så jeg spurte Pernille hva jeg skulle skrive om (selv har ideene mine tatt kvelden..).
Hennes forslag var noe så utrolig nydelig og fabelaktig som; Pernille! Søte lille Perla, med gullhår til alle kanter. Et smil som sprer seg fra øre til øre, og to lyseblå øyne som stråler ut energi og dårlig humor.
Nei, huff, det her ble for kjedelig. Jeg skal fortelle om den virkelige Pernille jeg, den som gjemmer seg bak trollhåret! Hun er nemlig ganske så.. annerledes. Nå skal dere få høre et eventyr om hvordan hun ble slik.

Det var en gang, i et hus langt, langt oppe i skogen det skjedde. Sammen med et esel og den lille geita Idar bodde veslejenta Pernille Fille like ved Bjønnåsen. De tre var stadig ute på nye eventyr, som alle andre småbarn var på den tiden. Lille Fille fikk ikke gå ut på eventyr alene, til det var hun for liten. Beina hennes var ikke lenger enn en favn, og armene sluttet like under hoftene. En dag fant hun ut at Idar var forsvunnet! Hun kastet seg over ryggen på eselet, og red raskt ut i den mørke, skumle skogen.
Hun red langt om lenge, og lengre enn langt, helt til solen forsvant ned bak åsen. Da hørte hun en lyd bak seg..
- Kunne du være så snill og hjelpe en stakkars liten ..

Nå begynte jeg å tenke. Hvor prøver jeg å komme med det her? For å få fram hvor rar Pernille er, må jeg skrive for.. resten av livet. Og jeg har bedre ting å gjøre. Som å øve til engelsktentamen, og bla raskt gjennom rasismeboka Stine Jeppesen kopierte til oss. Raskt. Jeg ble hvertfall kvitt bloggtrangen min!